Historien om Jonathan

Jonathan ble født 6. mars 2011.

Han var på alle måter en helt fantastisk gutt, ja for oss var Jonathan verdens beste gutt. Han var en hengiven lillebror av Sarah Emilie og en fantastisk storebror for Mary Naomi. Han var Sebastians bestekompis, han var høyt elsket som fetter, nevø, barnebarn og oldebarn. Han var god og snill mot alle, han var vennlig, omtenksom og kjærlig. Han var svært kunnskapsrik, og han var positiv og tålmodig. Men først og fremst var det hans godhet og hans omsorg for andre som preget ham like til det siste.

Bare 3 år og 4 mnd. gammel fikk Jonathan kreftdiagnosen Neuroblastoma.

Kreftsykdommen gjorde at han tilbragte mye tid på sykehus. Her fikk han den beste behandlingen han kunne få, og han ble møtt av leger og sykepleiere, leketerapeuter og mange andre som ville ham det aller beste. Det er umulig på en enkel og kortfattet måte å beskrive kreftbehandlingen Jonathan sto overfor. Den lille kroppen måtte gjennom mer enn 60 narkoser, utallige knallharde cellegiftkurer, en stor operasjon av magen, immunterapi med stamcelletransplantasjon, 24 strålebehandlinger, antistoffer, ubeskrivelig mange blodprøver, undersøkelser av hode, hjerte, lunger, nyrer, beinmarg, hjerne, mage, øyner og ører. For ikke å nevne alle reisene frem og tilbake fra Haukeland de gangene han ikke måtte tilbringe natten der. Det er ufattelig hva den lille kroppen kunne tåle.

Men Jonathan var så mye mer enn en gutt med barnekreft. Han var en enestående gutt full av liv. Lego, Kaptein Sabeltann, Peter Pan, spionagenter, Brannmann Sam, Vennebyen, Ugler i mosen og balansesykkelen sto høyt i kurs. Men først og fremst elsket Jonathan å spille fotball.

Fotball var hans store lidenskap, og med et stort talent gjorde han oversteg- og skuddfinter som den enkleste sak; skrudde med innsiden og utsiden og la med letthet ballen i lengste hjørnet. I gangen hjemme var han alltid Manchester United eller Brann, og det store høydepunktet i karrieren kom da han 1. november 2015 var maskot før Branns siste hjemmekamp den sesongen. Med drakt signert av alle spillerne gikk han modig og stolt ut på Stadion, mottok hyllesten og var den nydeligste spiller nr. 10 Brann noen gang har sett. Dette ble hans siste kamp på Stadion.

For til tross for all den gode behandlingen, tok til slutt sykdommen overhånd. Jonathan ble stadig dårligere, og 21 mnd. etter at han fikk kreftdiagnosen tålte ikke kroppen hans mer.

Jonathan døde 10. april 2016, fredfullt, hjemme med sine nærmeste rundt seg.

Da Jonathan døde besluttet vi å etablere et fond for å kunne bidra til å samle inn midler til barnekreftforskning. Målet er at ingen barn eller unge skal dø av kreft. For å oppnå det kreves målrettet forskning, og til det kreves midler.

Helt i tråd med Jonatans alltid optimistiske måte å se ting på, sa Jonathan en gang «Det er ikke lov å gi opp i et racerkapp». Han kjørte bilbane med pappa, og ledet med 2-3 runder. Da pappa ville gi opp - løpet var uansett kjørt - måtte Jonathan strengt irettesette og si «Det er ikke lov å gi opp i et racerkapp. Du kan jo aldri vite; eg kan jo også kjøre ut, og så tar du meg igjen».

Jonathan ga aldri opp, men kjempet mot sykdommen like til det siste. Og han hadde rett; det er ikke lov å gi opp i et racerkapp. Så lenge det er håp må det alltid kjempes.

Vi kommer alltid til å bære Jonathan i våre hjerter, og vi vil holde hans rike, gode, vidunderlige minne levende. Og så lenge barn og unge dør av kreft vil vi nekte å gi opp. Vi vil bidra til å hjelpe andre. Slik ville Jonathan garantert hatt det.

Takk for at nettopp du vil være med å hjelpe!

• Gi til kontonummer 3637.29.65945 (IBAN-nummer NO38 3637 2965 945)
• Gi på Vipps til 90509